EVENTYRET OM DE TO PRINSENE

Det har falt enkelte tungt for brystet at Utdanningsdirektoratet mener det er naturlig at barnehage- og skolebarn får høre om andre samlivsformer enn kjernefamilien. Grensen for hva barn kan tåle går angivelig ved eventyret om en prins som forelsker seg i en annen prins.

I et innlegg med overskriften ”Prinsen som får prinsen” advarer Høyres Torbjørn Røe Isaksen 5. juli mot homoeventyr som kan ”rive ned bildet av den heterofile kjernefamilien”.  Selv om enkelte prinser forelsker seg i prinser, er prinsen og prinsessen en ”mer vanlig kombinasjon” påpeker han og minner om at homofile er i minoritet.  Det har han rett i. Men det er ingen grunn til å bekymre seg for at et enslig eventyr om to prinser som blir glad i hverandre skal rokke ved grunnlaget for kjernefamilien.

Det er nødvendig å minne Røe Isaksen og andre bekymrede kritikere om at barnehagebarn gjennom generasjoner har hørt eventyr om troll som blir lurt av Askeladden til å skjære hull i magen eller som stanges i hjel av bukkene bruse. De har hørt om piken med svovelstikkene som fryser i hjel og om keiseren uten klær. Og de er blitt kjent med Snehvit som bor sammen med syv dverger og med familien Duck som ikke bruker bukser. Det er ikke ”vanlige kombinasjoner” det blir gode historier av. Og selv om eventyrene både kan være merkelige, voldsomme og av enkelte kanskje oppfattes som usømmelige, har de dramatiske konsekvensene uteblitt.

Det aktuelle og omstridte eventyret «Konge og konge» handler om en dronning som vil at hennes sønn skal gifte seg med en prinsesse slik at hun kan trekke seg tilbake. Hun arrangerer møter med flere prinsesser fra fjerne steder, men prinsen faller ikke for noen av dem. Til slutt blir han imidlertid forelsket i broren til en av prinsessene. De to gifter seg og blir konger.

Denne harmløse historien representerer ikke noe generaloppgjør med ”heteronormativiteten” slik Røe Isaksen antyder, men den synliggjør en del av det menneskelige mangfoldet på en positiv og oppfinnsom måte. Den er et supplement og ingen erstatning for de mange, mange historiene om prinser og prinsesser som blir forelsket i hverandre. Og for noen barn vil dette være et spesielt viktig eventyr, fordi de – i motsetning til i andre eventyr - kan kjenne seg igjen i det.

Det mest bemerkelsesverdige med homoeventyret er ikke eventyret i seg selv, men reaksjonene. For som barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken har påpekt reagerer ingen på at Rødhettes bestemor blir spist av ulven, men det blir oppstandelse når prinsen får prinsen. Om man tror at et homoeventyr i barnehagen baner veien for ”angrep på kjerneinstitusjoner som familie og ekteskap”, har man for liten selvtillit på disse institusjonenes vegne. I tillegg undervurder man barnehagebarn. Det er det ingen grunn til. For når barn håndterer troll som sprekker, ulver som spiser bestemødre og bukseløse ender i matrosuniform, greier de også å forholde seg til en forelsket prins eller to.

Håkon Haugli
stortingsrepresentant (A)


Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 30. juli 2010

 




ÅPNE FOLKEVALGTE
BROSJYREMATERIELL
NYTTIGE LENKER
HOMOHISTORIE