1.     ET NYTT SYN PÅ FAMILIEPOLITIKKEN

Homofile og lesbiske sosialdemokrater er svært glade for at den nye ekteskapsloven baner vei for et nytt syn på hva som er en familie og hvordan man danner en familie. I utgangspunktet må et hvert menneske kunne få lov til å skape seg en familie akkurat slik man ønsker seg uavhengig av om man er heterofil eller homofil. Gårsdagens ”mor, far, barn” er ikke den eneste ”rette” familieformen lenger. Homofile og lesbiske har barn, får barn og kommer til å fortsette å få barn uavhengig av hvordan det norske lovverket legger til rette for det.

En kvinnes rett til å kunne donere egg må kunne sidestilles med mannens rett til å donere sæd. Derfor går Homofile og lesbiske sosialdemokrater inn for en lovendring på dette området. Eggdonasjon bør tillates i Norge på lik linje med sæddonasjon.

Debatten om surrogat bør imidlertid ikke blandes opp i debatten om eggdonasjon. Surrogat er ikke tillatt i Norge, verken for heterofile eller homofile, og har en rekke prinsipielle sider. Spørsmålet er om vi skal ha et lovverk som tillater at man ”kjøper” eller ”leier” en kvinnes kropp for å bringe et barn til verden. Hvem skal bestemme prisen? Skal dette være statlig finansiert? Vi ser en fare for at dette kan bli en ordning der fattige kvinner utnyttes.

Uansett er ”barnets beste” det viktigste. Dette gjelder også for barn født ved hjelp av surrogat i utlandet. Derfor bør lovverket, spesielt i forhold til stebarnsadopsjon, forenkles og tilpasses også de tilfellene hvor barn er blitt til ved hjelp av surrogat.

Homofile og lesbiske sosialdemokrater mener bruk av surrogat har en rekke prinsipielle sider. Vi vil advare mot å gjøre kampen for å tillate bruk av surrogat i Norge til en rettighetskamp for homofile. Samtidig ønsker vi debatten velkommen og ser behovet for økt kunnskap på området. Homofile og lesbiske sosialdemokrater ber regjeringen ta initiativ til en kommisjon som kan gjennomgå de ulike måter det i dag er mulig å få hjelp til å få barn på, ser på omfanget av bruken av disse metodene, drøfter de prinsipielle og praktiske sidene, og har et spesielt fokus på barnas situasjon og juridiske rettigheter.
 

2. FORTSATT NEI TIL REGJERINGSSAMARBEID MED KRF

Diskriminering og forskjellsbehandling strider mot grunnleggendes sosialdemokratiske verdier. Arbeidet for likestilling mellom homofile og heterofile er en viktig del av vår identitet som politisk parti, og kan ikke forhandles om, settes på hold eller reverseres på grunn av et regjeringssamarbeid. Homofile og lesbiske sosialdemokrater misliker sterkt signaler fra enkelte av våre partifeller som har tatt til orde for et nærmere samarbeid med KRF. Vi mener et fortsatt rødgrønt regjeringssamarbeid er det aktuelle regjeringsalternativet.

Ved et eventuelt regjeringssamarbeid med KRF, vil Arbeiderpartiet måtte forhandle om verdispørsmål. I mange spørsmål, konkurrerer KRF i dag med FRP om å være Norges mest reaksjonære parti. Partiets budskap om at den heterofile kjernefamilien er den eneste fullkomne familie, virker ekskluderende på homofile, aleneforeldre, enslige og andre.

KRFs menneskesyn er uforenelig med det sosialdemokratiske grunnsyn, som sier at hvert menneske har lik verdi. I vår tid med store miljøutfordringer, økende arbeidsløshet og global finanskrise har ”verdipartiet” KrF valgt seg ut kamp mot homofiles og lesbiskes nyvunne rettigheter som hjertesak. Partiet har programfestet at de ønsker å reversere ekteskapsloven. KRF bedrev en følelsesladet kampanjepolitikk mot loven som inkluderte bønneaksjoner og stygge utfall mot homofile og lesbiske foreldre. Partiet er uklare når det gjelder ”behandling” av homofili. Disse og andre negative signaler, kombinert med partiets forherligelse av kjernefamilien, bidrar til å gjøre livet unødvendig vanskelig for mange og viser tydelig frem den verdimessige todelingen partiet er henfallen til. KRFs kamp for privatskoler, kontantstøtten og mot retten til selvbestemt abort, er også uttrykk for et menneskesyn som ligger fjernt fra Arbeiderpartiets likhets- og solidaritetsidealer.


 

3. TA HATKRIMINALITET PÅ ALVOR

Hatkriminalitet er alvorlig fordi den skaper ofre på mange nivåer. Direkte rammes personer som tilhører eller oppfattes som å tilhøre bestemte minoritetsgrupper. Indirekte skaper hatkriminalitet utrygghet for store grupper av befolkningen. Dermed rammer slik kriminalitet også på et helt annet nivå: den er et angrep på demokratiske kjerneverdier som likeverd og retten til å tenke og være annerledes. Et samfunn som hviler på prinsippet om at alle mennesker er likeverdige, må ta hatmotivert vold alvorlig. Som hatkriminalitet regnes rasistisk, fremmedfiendtlig og homofobisk motivert kriminalitet.

Homofile og lesbiske sosialdemokrater er glade for endringene i Straffeloven som gir skjerpet straff for hatkriminalitet. Vi er også positive til at Politidirektoratet og Oslo politidistrikt i januar la fram Norges første rapport om omfanget av slik kriminalitet i Norge. Det har tatt mange år. Først under denne regjeringen har hatkriminalitet fått politisk prioritet. Mens Sverige og Danmark i en årrekke publisert tilsvarende rapporter, har norske myndigheter vært passive.

Rapporten er dyster og tankevekkende lesning. Ungdom under 20 år står for en betydelig andel av rasistisk og fremmedfiendtlig kriminalitet. Når det gjelder homofobisk motivert kriminalitet, er det en enda klarere sammenheng mellom alder og omfang: Gjennomsnittsalderen for gjerningspersonene motivert av fordommer på grunnlag av seksuell orientering er bare 23 år. Rapporten tar samtidig livet av utbredt myte: At det er gutter med etnisk minoritetsbakgrunn som står for hatvolden mot homofile. 33 av 38 registrerte gjerningspersoner var etnisk norske.

Det er imidlertid et problem at vi – rapporten til tross – fortsatt ikke kjenner det faktiske omfanget av hatkriminalitet i Norge. Det er fullstendig usannsynlig at 257 anmeldelser representerer det reelle omfanget. Til sammenligning dokumenterte Sverige 3501 anmeldelser. Det skulle tilsi at hatkriminalitet er hele 14 ganger mer utbredt.

Politiet må få nødvendige ressurser, systemer og instrukser for å øke sin kompetanse, sikre riktig registrering og iverksette nødvendige tiltak for å forebygge hatkriminalitet. Homofile og lesbiske sosialdemokrater mener analyse og registrering av hatkriminalitet bør skje etter den svenske modellen, der en uavhengig instans (i Sverige: BRÅ) har nødvendige ressurser og ansvar for årlig rapportering av omfang. I tillegg bør det legges større vekt på opplæring i politiet, for eksempel ved at det ansettes flere mangfoldskonsulenter og ved at temaet får en større plass i pensum på Politihøyskolen.

 

 

4. LHBT-UNGDOMS HELSE ER ET POLITISKANSVAR

Både fysisk og psykisk helse er viktig for å sikre et godt liv. Å stå frem som homofil når man er ung, kan for flere oppleves som vanskelig. Noen blir møtt med negative reaksjoner, dessverre også fra sine egne foreldre. Nå viser en fersk studie fra USA at lesbiske, homofile og biseksuelle tar skade av foreldre som ikke vil vite av deres seksuelle legning. Fra NOVAs levekårsundersøkelse fra 1999 vet vi at det er en skjevfordeling når det gjelder antall unge lesbiske og homofile som sliter med dårligere psykisk og fysisk helse sammenliknet med befolkningen for øvrig. Disse funnene fra norsk og internasjonal forskning tilsier at helsetjenester er tjenester der lesbiske, homofile, bifile og transepersoner vil trenge kanskje annen og ekstra oppmerksomhet sammenliknet med den generelle befolkningen. Unge LHBT personer vil være avhengig av tilgang til helsepersonell som har kompetanse på hvordan spesielle behov arter seg.

NOVAs undersøkelse er nå 10 år gammel, og vi trenger oppdatert kunnskap om behovene til gruppen slik at målrettede tiltak kan utarbeides. I Sverige satte regjeringen nylig av 440.000 kroner til en stor studie om homofil ungdoms helse. Homofile og lesbiske sosialdemokrater mener det er viktig at også Norge ser gruppens særlige utfordringer og behov. Arbeiderpartiet må ta initiativ til en helhetlig kartlegging av helsen til unge i LHBT gruppen. 

 

5. LYTT TIL FN - FJERN STRAFFELOVENS § 155

Bakgrunn

I en pressemelding 19. desember - om flere endringer av straffeloven - varslet regjeringen endringer av § 155 – som skal beskytte samfunnet mot ”allmennfarlige smittsomme sykdommer”. Men endringene er små, og for det meste kosmetiske. En klar endring er at kondombruk fritar for straffeansvar, I gjeldende lov er dette mer uklart. I den gamle loven er det umulig å gi samtykke til å ha ubeskyttet sex. Den hivpositive har ansvaret og kan straffes uansett. Men den nye loven endrer lite på dette. ”Vi vil ikke at folk skal straffes for å være glade i hverandre” sier Knut Storberget i regjeringens pressemelding. ”Glade i hverandre defineres også.  Det gjelder dem som ”lever i ekteskap eller ekteskapslignende forhold”.  

I den nye, som i den gamle loven, opprettholdes et gjennomgående prinsipp: Det er den hivpositive som har alt ansvar for å forhindre smitte. Etter den nye loven vil det fortsatt være straffbart å ”utsette noen for smitte”. Man kan altså straffes selv om partneren ikke er blitt smittet. HivNorge peker i pressemeldingen sin – som kom samme dag som regjeringens – at lovgiver ikke forteller den hivpositive hvordan han/hun skal opptre for å unngå straff. At man ikke vet hvordan man skal opptre for å ikke komme i straffeansvar, er et stort rettsikkerhetsproblem, fremholder HivNorge. Den nye loven strider mot FN-organet UNAIDS sine anbefalinger. Det fraråder bruk av straff mot smitte.

Diskusjon

Når den nye loven viderefører at alt ansvaret for sikrerer sex ligger hos den hiv-positive, og dette skjer under straffetrussel, er det ikke bare stigmatiserende. Det fremmer smittespredning. For hvordan skal smitten stoppes om ikke begge parter tar ansvar? De fleste mener det er et gode om flere tester seg. Da kan man både følge opp de hiv-positives helse og forebygge smitte via individuell veiledning. Men tror virkelig lovgiver at det å gi øket straffeansvar til dem som kjenner sin (hiv-positive) status vil bidra til at flere tester seg?

Vi har annet lovverk for å straffe dem som opptrer hensynsløst og uansvarlig. ”Hiv-loven” er unødvendig som vern mot dem. Knut Storbergets – antagelig velmenende – utsagn om å ikke ville ”at  folk skal straffes for å være glade i hverandre” viser hvor absurd lovforslaget er. I den nye loven som i den gamle, kan ikke en hiv-negativ person gi gyldig samtykke til frivillig, ubeskyttet sex med en hiv-positiv. Hvis de altså ikke lever i ”ekteskap eller ekteskapslignende forhold”. Her blander regjeringen jus og moralisme.  Det er pinlig at Norge går mot Unaids sine anbefalinger. Det svekker troverdigheten vår når vi skal forsøke å påvirke andre land som har mer autoritære tradisjoner enn hva vi liker å tro at vi har her.

­Vedtak:

Homofile og lesbiske sosialdemokrater mener § 155 virker mot sin hensikt og burde vært fjernet for lengst. Det nye lovforlaget legger fortsatt alt ansvar for å hindre smitte hos den hiv-positive parten, noe som både er stigmatiserende og som vil fremme, heller enn hemme smittespredning. Lovens formulering om at samtykke fordrer at man lever i ”ekteskap eller ekteskapslignende forhold”, er moralisme og en sortering av forhold i ”verdige” og ”uverdige”. Vi har annet lovverk som kan straffe dem som opptrer hensynsløst og uansvarlig. På bakgrunn av dette mener vi § 155 må fjernes fra straffeloven.

 

6.  NEI TIL STATSSTØTTET DISKRIMINERING

Bakgrunn

Høsten 2008 avslo Fordelingsutvalget – et underliggende organ under Barne- og Likestillingsdepartementet (BLD)– statstøtte til Frelsesarmeens ungdom. Grunnen var at organisasjonen i vedtektene aktivt utelukker homofile og lesbiske fra å ha tillitsverv. Bare de som kan være soldater kan ha slike verv. Og soldat kan man ikke være når man er homofil eller lesbisk. Da fordelingsutvalget gjorde dette, handlet de lojalt med regjeringens politikk og i tråd med vedtekter og politiske føringer. Disse vedtektene er klare på at organisasjoner som diskriminerer ikke skal ha støtte. Pengene Fordelingsutvalget forvalter i denne sammenhengen – og som Frelsesarmeens ungdom ble avvist å få midler fra – er satt av til styrkning av demokratikompetanse hos ungdom. Det ville vært ekstra illojalt og et klart brudd på forutsetninger og vedtekter, dersom Fordelingsutvalget ga Frelsesarmeens ungdom støtte fra disse midlene.

Etter avslaget har Frelsesarmeens ungdom klaget. Det samme har andre organisasjoner og poltikere. Ikke overraskende er KRF-politikere blant dem. KRF-politikere har også tatt denne saken opp i Stortingets spørretime rett før jul.  Det er kommet frem at restriksjonene som nå foreslås mot Frelsesarmeens ungdom, kan ramme en stor andel av Norges ungdomsorganisasjoner. Selv om de fleste av dem ikke har uttalt diskriminerende vedtekter, har flere innrømmet/argumentert med at de har diskriminerende praksis. Dette er blitt brukt mot Fordelingsutvalgets avgjørelse og tolkning av vedtekter og politiske signaler. Man er rett og slett redd for at en strengere tildelingspraksis kan ramme for mange organisasjoner. Klagesaken behandles nå i BLD.

Diskusjon

Under mediabehandlingen og den offentlige diskusjonen om denne saken er det kommet opp utsagn om at ”man ikke kan straffe meninger man ikke liker”. Dette er en misforståelse. Frelsesarmeens meninger ”straffes” ikke. Det er de diskriminerende handlingene som ikke aksepteres – og som gjør at organisasjonen mister statstøtten. Sannsynligvis ville de fleste ment at myndighetene skulle betakke seg for å støtte en organisasjon som nektet mørkhudede tillitsverv. Hvorfor skal det da være greit å utelukke homofile og lesbiske?

Innsigelsen om at en konsekvent praktisering av lovverk og politiske signaler vil ramme for mange, er ikke holdbar. Det kan være greit å være pragmatisk i enkelte spørsmål, men klarer man ikke å følge prinsipper i diskrimineringssaker, undergraves diskrimineringsvernet. De midlene det er snakk om her er penger satt av til å øke ungdommenes demokratikompetanse. Det ville vært et underlig signal om første trinn i den opplæring var anskuelsesundervisning i hvordan homofile og lesbiske skal utelukkes.

Vedtak

Tros- og ytringsfrihet er av grunnleggende verdi i et demokratisk samfunn. Det samme er prinsippet om ikke-diskriminering. Fordelingsutvalget tok en riktig avgjørelse da det avviste å gi statlige midler til Frelsesarmeens ungdom på grunn av organisasjonens diskriminering av homofile og lesbiske. Avgjørelsen må opprettholdes, og klagen avvises. Argumentet med at flere organisasjoner kan rammes om avvisningen av Frelsesarmeens ungdom opprettholdes, må også avvises. I saker med så høy prinsipiell verdi, er det vesentlig at det er prinsippet, ikke dette kortsiktig politisk bekvemme, som styrer. Homodiskriminering og rasisme må bekjempes – uavhengig av hvor mange som praktiserer det.